HISTORIE
Den Dansk Svenske Gårdshund har fra langt tilbake i tid vært en naturlig del av livet på gårdene rundt omkring, og da aller mest i sør Sverige og Danmark. Her ble de brukt som rotte/muse bekjempere, voktere, jakt og selskapshunder. Eksakt hvor gammel rasen er vet man ikke, men det er snakk om flere hundre år. Den har hatt mange navn opp gjennom tiden: Skåneterrier, rottehund, musehund og skrabbe er noen av dem.
Etter at populæriteten og dermed populasjonen gikk drastisk nedover fant man ut at det måtte gjøres noe for å berge disse fantastiske hundene fra å dø ut. Den danske- og svenske kennelklubben gikk sammen om dette, og ble godkjent av disse som en rase i 1987. Derav navnet Dansk Svensk Gårdshund. I 2018 ble rasen endelig FCI godkjent.
Rasens genetiske opprinnelse er uklar. Men den har trolig sitt hovedsaklige utspring dels i pincherrasene og dels fra britiske hvite jaktterriere. I dag regnes den som en pincherrase. Ettersom rasen er av gammelt utspring, og tidligere ikke har vært utsatt for intensiv eksteriør foredlingsavel eller innkryssning av fremmede raser, er den å betrakte som en kulturarv og det som kalles "lantras" i Sverige. Det betyr at utsprings genvarianter finnes mer bevart enn hos raser som er foredlet. Og det er utrolig viktig at disse genressursene forvaltes riktig. Det har man ikke alltid lykkes med. Siden rasen ble godkjent har den vært utsatt for innavl og matadoravl i så stor grad, at vi har mistet store deler av genmaterialet. Noe som er mistet for alltid og utrolig trist.
EGENSKAPER, FORDELER OG ULEMPER
Gårdshunden er en veldig allsidig liten hund og fantastisk familiehund. Den er lettlært, spretten og har god balanse, noe som gjør at den egner seg godt til de fleste grener, sånn som agility, lydighet, spor, søk m.m
Gårdshunden er som oftest stedbunden og knyttet til familien. Dette innebærer at mange kan gå løs hjemme uten og stikke av, men også at den trives dårlig med å være hjemme alene. Den mistrives faktisk med ensomhet mer enn andre raser. Den elsker hele tiden å være med på alt familien foretar seg.
Den er en forholdsvis liten hund, men er utrolig utholdende og kan fint være med på dagsturer til fjells. Den er en spretten, livlig og aktiv liten hund, som liker å arbeide både fysisk og mentalt, og krever en god del aktivisering for å trives. Så selv om den ser liten og søt ut kan den altså være ganske krevende å ha. Men det fine med gårdshund er at selv om den kan være både høyt og lavt har den normalt en velfungerende av/på knapp, og tar gjerne en dag på sofaen med familien også.
Utenom aktiviseringen er gårdshunden en utpreget kjælegris, som gjerne kryper inntil i sofa og seng. Man bør like å ha kroppskontakt med sin hund om man velger en gårdshund.
Gårdshunden er en utpreget varsler, som umiddelbart slår alarm om fremmede mennesker og dyr kommer inn på deres område. Så man må være forberedt på at hunden bjeffer på døra, eller ting den ser utenfor vinduet. Men i all hovedsak er den ikke en gneldrete rase.
Rasen fungerer bra med andre hunder av ulike raser. Men som med alle hunder er det viktig med jevnlig sosialisering fra tidlig alder. Og den trives særdeles godt i gruppe/flokk med egne rasefrender. Ettersom dens utspring er gårdshund, så tilpasser den seg også lett med andre dyr, sånn som katt, hester og kyr. På grunn av at rasen har mye jakt i seg når det gjelder smådyr, kan den være vanskelig å venne på løsspringende høns, kaniner o.l. Men det er ikke umulig.
Ettersom dens opprinnelige oppgave var å fange rotter og mus har gårdshunden en fantastisk nese. Den er derfor godt egnet som sporhund f.eks på jakt når den trenes til det.
For meg er gårdshunden en rase som har alt. Den er livlig, morsom, kjælegris, familiemedlem, turvenn og treningskompis. Vi elsker denne lille hunderasen med den store personligheten.
Del denne siden